«Kan vi ikke heller gjøre det sånn?»

Noen ganger kan man spørre seg om skuespilleren egentlig er regissør, og om regissøren egentlig er skuespiller.

Tatt i betraktning at de fleste regissører (med unntak, selvfølgelig) kan spille foran kamera, er det ikke alltid omvendt. Skuespilleren møter opp på settet for å gjøre en jobb, eller på leseprøve, eller på tørrprøve, eller hva det nå enn er. Men det slår allikevel aldri feil når det kommer inn noen du hadde gledet deg i ukesvis til å jobbe med; de har noen kommentarer, i verste fall manusbidrag. Noen ganger er det en utrolig deilig følelse å kjenne, når en av skuespillerne faktisk kommer med så konstruktive tilbakemeldinger at det endrer ditt syn på en scene, eller at den kan gjøres 100 ganger bedre. Da er det OK. Men når de vil begynne å stryke replikker, stokke om på scener, gjøre det morsommere – da sitter du der som en idiot og spør deg; «Hvem er det egentlig som har regi?».

Slik jeg ser det er det regissøren som er sjefen på settet, men at ingen film lages så godt som hvis man samarbeider. Hvis alle føler de har noe å komme med, og at regissøren lytter. Derfor trodde jeg det var en god ting å reise seg under de første leseprøvene til «Utpressing for nybegynnere» og skrike ut at «denne filmen lager vi sammen, regi er bare en tittel jeg har for å passe på at ting blir morsomt nok».

Når leseprøven var ferdig utpå kvelden, så kom noen av skuespillerne bort og sa at de syns det var så kult at jeg ville høre på alle, og at dette kom til å bli utrolig bra. Det var før vi stod på første opptaksdag (her kom den klisjé-aktige cliffhangeren).

I stedet for å nå sette i gang med å skrive om hva som ble gjort galt, dag for dag (ikke det at det ble gjort noe galt hver dag), så skal jeg oppsummere.
I timene som gikk mellom rigging av en scene til en annen, så måtte jeg passe meg. Ikke være i samme rom hvor skuespillerne øvde på replikker. Jeg visste at så fort jeg nærmet meg, så ville noen spørre om de kunne endre det eller det, si det i stedet for det, ikke si replikken og heller la det ligge i «underteksten». For det første; skal man stryke en replikk og legge den i underteksten, ja da må man være avhengig av at skuespilleren faktisk klarer å «spille» replikken, i stedet for å si den. Noe som oftest funker relativt dårlig i Norsk film. Jeg skulle ønske jeg, at det gikk an å kutte ned en 5-siders scene med dialog, men ofte er det umulig når man faktisk står på settet og skuespillerne faktisk skal spille. Med mindre vi snakker om Bjørn Sundquist og Kristoffer Joner. Problemet tror jeg ligger i at norsk film har for dårlig tid til å teste ut ting. Et slikt «stunt» burde testes et par ganger foran kamera, før du kan føle deg sikker på om det sitter eller ikke.

«Værsågod» sier man, og scenen som egentlig bare skulle vare i 2 min går fra det som så ut til å bli en ala sitcom-sketsj til å bli et bibelsk drama på 7 min. Da kommer dem bort, en etter en og serveres punchlines og gullkorn til meg som later som jeg er dypt konsentrert og ser på opptaket i monitoren. «Ble det litt kleint, eller?», «Er det ikke bedre om jeg sier ‘….’ i stedet for ‘….’?», «Jeg syns det funker knallbra, jeg, kan vi gå hjem snart?». Da tenker man at som regissør, så må man ta et valg. Klein scene, eller bruke 20 min på å skrive den om? Jo, dette gjør man; skuespillerne får improvisere! Det elsker de. Er det ett ord som får de til å komme raskere enn noe annet, så er det «improvisere». Scenen spiller seg ut og vi har en 11 min lang scene som ikke kan klippes på fordi skuespillerne snakker på både inn- og utoverpust. «Flott, den har vi! Men vi tar den første versjonen ÉN gang til for å være sikre!» sier jeg mens innspillingslederen ser på meg med et surt fjes og bakomfilm-kamera ruller fra begge sine vinkler…

TO BE CONTINUED


Påske de Fiss

Det er et helvete. Hver gang. De religiøse høytidene kommer smygende flere ganger i året. Alt og alle blir satt på pause, og alt stenges. Hele Norge stopper opp i en uke.
For mange er det deilig. Dra på hytta, fjellet eller reise utenlands. Stå på ski, sole seg, spise Kvikk Lunsj, appelsin, måke balkongen, garasjen eller fjerne istapper fra hyttetaket. Denne påskens hittil største gullkorn kommer fra den lille nevøen min på 5 år; «kan vi blåse opp bassenget i hagen nå?».

Alle gleder seg så mye til ferie. Verre er det for oss som teller timer til når vi kan være tilbake på jobb, og foran Macen, eller til kalenderen på iPhonen ikke har et eneste pusterom. I løpet av 2 dager fri har jeg rukket å «kjenne» på meg nakkeproblemer og hjertebank. Jeg stresser mer nå når jeg ikke har noe å gjøre, enn jeg gjør en vanlig onsdag med 15 møter på forskjellige steder av byen.

Det har ikke kommet til det punktet at jeg neste år vurderer å dra på Nerdomania på The Gathering, men at «refresh»-knappen på mailboksen begynner å gå varm – det er det ingen tvil om. Jeg gleder meg til mandag morgen når jeg kan kjøpe en kaffe på Wayne’s kl 9, og åpne Final Draft-dokumentet.

Ennå er det 4 dager igjen. Jeg får grøssninger.

 


Minst tre diagnoser

Det fins kanskje 10 følelser her i verden som er bedre enn en orgasme. Mestringsfølelsen står som nr. 1…

Alle har lyst på hevn 24 timer i døgnet. Det kan være de minste lille småting, men det skal ikke så mye til før du blir kåt. Det er jo det du blir. De sekundene etter en utført hevnaksjon er bedre enn sex. Det er den herligste følelsen av dem alle.

Kreative mennesker spesielt. De er så hevnlystne at de sliter med å komme opp med noe nytt hver gang. Tross sin kreative sans, sliter de med å komme opp med mer enn 3486 hevnplaner. I stedet sitter de i kjellerstua og skriver et bokmanus i mørket, mens de ser på porno og knasker paracet. Ikke kom å døm oss for å planlegge en husbrann…vi iverksetter det jo ikke. Feighet, kan du kalle det, men kanskje er det bare tanken på å hevne noen som gjør oss kåte? Utførelsen i seg selv er ganske kjedelig.

Norge skal være så «eget» hele tiden. Vi skal alltid finne på ting på egenhånd. Være helt uavhengig av de andre nasjonene og bare tenke rasjonelt på oss selv. Ikke skal vi inn i EU…ikke skal vi ditt, ikke skal vi datt. Det forventes, tror jeg, at vi skal være noen enstøinger som oppfører oss som rasshøl, og som klapper når charterflyet lander i Allicante.
Egentlig er vi ikke noe annet enn gubber og kjerringer som lever etter de mest grunnleggende regler vi har her i landet. Hvis du er en av de ungdommene som finner sanger og filmer på Pirate Bay – så må du også vite at noen holder øye med det. Vite at noen kjemper for at sånne som deg skal bli tatt med buksa nede begynne et helt annet liv enn det du har sett for deg. Dagens sosialistiske samfunn. Det er en litt annen interessant sak, hvordan vi fortsetter å spille sosialister, når vi egentlig innerst inne oser av ikke-sosialisme.

Hvis du kjenner deg igjen i mine beskrivelser på hevnlystenhet, så har du et snev av blått i deg. Du er sikkert en av de som vil ha Krekar ut av landet, samtidig som du aldri ville finne på å skrive det på Facebook, i frykt for å stilles opp mot veggen av en haug med politiske spørsmål.

Det er en grunn til at alle satanister og djeveldyrkere bor i en kjeller for seg selv. Hvorfor fundamentalister og analfabeter skiller seg så enormt ut fra oss andre. Så fort de åpner kjeften sin og sier noe offentlig, så er de redde for at staten kommer hjem til dem, setter på dem en tvangstrøye og låser dem inne i sjette etasje på Gaustad. Vi har nemlig sett det før. Kloke talere og forskere, som alle har fått kjenne på å bli hentet av den gule bilen.
Muligens fordi de har en feil teori om verden, men hva vet vi? Kanskje fordi de bærer på fakta som er så skremmende, at vanlige husfolk blir redde av det? Kanskje ser man filmer og tenker; «hmm, jeg er glad for at dette ikke hender i den virkelige verden», men så er det nettopp det det gjør. Det inntreffer oss som en vulkan. Vi har ikke fått noe som helst forvarsler om det, men det bare kommer. Det dukker opp i menneskeligheten som et stjerneskudd på lyse dagen. Og der sitter du, og føler deg som en dritt fordi du ikke skjønte det før og ikke hørte på satanistens emo-låt.

Alt dette kan være faktorer som fører til hevn og selvnytelse. Du bare vet det ikke, for det ligger så naturlig for deg. Men hva er naturlig? Det vi er vant med? Det vi har vokst opp med og blitt lært? Ja, hva har vi egentlig lært? At vi skal være en gjeng med A-sosiale drittsekker som ikke klarer å prise oss selv? At vi skal følge Janteloven til punkt og prikke, og alt det der?
Hvor høyt opp i systemet må vi egentlig for å finne svar på alt det vi liksom har lært? Jeg forestiller meg at det sitter en tulling ett eller annet sted langt inni jungelen som har svar på alle disse tingene. Totalt blottet for offentlig kommunikasjon. Litt som Howard Hughes. Ikke får han lov til å bli tatt bilde av eller bi offentliggjort på noen annen måte enn å sitte i et tre og vise seg hver gang en gorilla på to bein går forbi, med lengde nok til å legge merke til hva som foregår i de høyeste trærne. Vi som stiller alle disse spørsmålene føler oss litt som Darwin; som stadig møter motgang fra høyere dedikerte politikere og forskere. De har jo tross alt forsket på kosmetiske produkter, og testet ut hudkremer på rotter. Høyere makt i samfunnet fordi de har ødelagt livet til tusenvis av rotter. Det er som om hele deres tankegang er totalt blottet for sosial intelligens…


Filmbransjens møkkamenn

Har det blitt en selvfølge at du er kongen på haugen av å ha produsert eller medvirket i en film eller to? Greit at vi bor i lille Norge, men det å ha klart å mase deg til, kommet med en god idé som har gitt filmkonsulentene bakoversveis, eller feid over alle de andre auditiondeltakerne gjør deg igrunn ikke noe særlig unik…

Jeg får lyst til å starte med å nevne barneskuespillere, fordi det er et tema som interesserer meg. Med sine store solbriller og dyre klær går de gjennom Oslo S i frykt for å bli gjenkjent. De har spilt i én eller to filmer og tror de er Norges nye A-kjendis. Her snakker vi tenåringer som ennå ikke har skjønt at denne «populariteten» (hvis man kan kalle det det) kommer til å gå over så fort filmen er borte fra kino. De som har 3500 venner på Facebook som i det meste består av ungjenter som får en bitteliten orgasme av å ha et kjent ansikt på vennelista si. De som ikke klarer å være habile, og syns dagens høydepunkt er å stå opp om morgenen og se seg i speilet. Gleder seg til de skal på skolen, fordi alle vil være venner med dem, og det å ikke finne noen å være sammen med i friminuttene er den smaleste sak i verden.
Jeg kunne fortsatt og fortsatt, men andre filmfolk er verre.

Hvor mange overfladiske fitter finnes det ikke i den norske filmbransjen? Lista er så lang at worddokumentet mitt er på side 30 – som stadig øker. Egentlig er det en veldig dårlig ting å bruke energi på, men det er fakta. Særlig hvis du har lyst på en framtid i bransjen.
Jeg møter stadig nye produsenter og regissører som jeg får hevntanker om etter første møte. Dette er personer som møter meg med en så jævlig arroganse og Hollywood-fetisj, at jeg kjenner det vibrerer i beinmargen min bare jeg tenker på dem. Produsenter som tror de er i L.A, og som grer håret bakover og går rundt med Ray Ban-briller i november. De lever etter ett motto; «jeg er best». Greit nok. Men hvordan skal du klare å være en god produsent når du ser ned på andre mennesker? Når du syter av damen bak skranken på Kaffebrenneriet fordi hun ikke gir deg nok melk i kaffen? Når det eneste du bryr deg om er om filmen din spiller inn over 10.000 solgte billetter så du kan leve av etterhåndsstøtten fra NFI? De bryr seg ikke om kunsten i det å lage film – det gir de langt faen i. De støtter ikke regissørens kunstneriske visjoner og gir en lang faen i om skuespillerne er bra nok, så lenge de har et navn eller et ansikt som folk kan sikle på plakaten av.
Etter hvert har jeg lært meg at jeg ikke må gå videre med disse hevntankene. Selv om jeg føler meg som et undermenneske så fort jeg går forbi kontoret deres i Maridalsveien. Det er nemlig så jævlig uforutsigbart i denne bransjen. Regissøren du mente du aldri kom til å jobbe med fordi han hatet deg som skuespiller, er plutselig instruktør for et manus du ser på som et lidenskapsprosjekt. Produsenten du ba kysse deg i ræva og trodde skulle gå av med pensjon om 2 år, er plutselig konsulent og deler ut penger til prosjektet ditt. Det slår aldri feil.

Stadig føler jeg at vi er i en bransje hvor klassesystemet er over alle systemer. Har du ikke gjort nok, nei da er du heller ikke interessant.