Seks år utenfor systemet

Det har aldri vært så mange norske filmer som lages utenfor støttesystemet, som nå. Disse feiler igjen og igjen og treffer sjeldent det brede publikumet, eller får den brede lanseringen de drømmer om. All ære til de menneskene. Dette er folk som går så langt som å ta opp lån, pantsette hus og hjem, risikere alt for å fortelle en historie som er så viktig for dem, at de er villige til å gjøre det som trengs. Det trange målet er å nå den «magiske publikumsgrensa», bli sett av titusen betalende mennesker, og bli godkjent til etterhåndsstøtte. En måte å budsjettere en film på, som stadig blir mer og mer vanlig, og gjør at folk jobber på kreditter. Samtidig har det vel aldri forsvunnet så mange flinke stabsfolk fra filmbransjen, fordi man ikke klarer å leve av det.

Den digitale, teknologiske utviklingen har steget så sterkt siden 90-tallet, at det finnes ingen grunn til at folk ikke kan gå ut og filme en hundreminutters film, klippe den, og ha den klar i løpet av to uker. En gung-ho-teknikk som ofte er brukt hos independent-filmskapere verden over. Man har en idé, et manus, en regissør, men aner ikke locations, kostymer, visuellt uttrykk, casting osv. Noe som er fantastisk – det beste jeg ser, er tenåringer som faktisk får til å sette i gang en produksjon. Dette handler om kjærligheten til filmmediet, og det synes jeg er fantastisk i en tid som dette. Lidenskapen til å fortelle en historie, er noe jeg lett kunne tatt til tårene av (hadde det ikke vært for at tårekanalene mine nå er slitasjeødelagte, etter en kraftig pollenperiode. Det er faktisk et ork å gråte, så jeg lar være).

Etter snart fjorten filmer, deriblant nå seks spillefilmer, har jeg svettet meg gjennom alt fra film lagd for en femtilapp, og film lagd for millioner. Jeg har ødelagt tre kjæresteforhold som følge av post-depresjoner, og knekt to fingre etter å ha slått i bordet da det femte avslaget fra NFI kom på mail. Flere ganger har jeg vurdert å gi opp, skaffe meg den jobben i lokalavisa, legge filmen på hylla. Så dukker den perfekte ideen opp – den som er like perfekt hver gang du får den.

En film som ikke er konsulentstøttet har flere hindre. Penger er selvfølgelig én ting (film er ikke billig), men kvalitetssikringen og markedspotensialet har ikke blitt avklart, så lenge den ikke har gått gjennom de leddene som er normalt. Regissører og manusforfattere som ikke har en konsulent i ryggen, bruker ofte mennesker de stoler på, kjenner osv, som kvalitetssikrere – «Dette tror vi på!», «Følg drømmen din!», «Jeg vet at du klarer det!», «Hele bygda bistår hvis det trengs!». Vel og bra dette, men hvem har fått med seg den plottvisten, dramaturgifeilen, den replikken som ødelegger for hele publikum?

Med dette mener jeg at manuskriptet i seg selv er det som gjør hele filmen. Du kan filme det på den aller billigste måten, uavhengig om du bruker en iPhone eller Arri, men så lenge historien og karakterene ikke er så soleklare at det vil fenge, så vil det umiddelbart se ut som en dugnadsfilm hvor publikum tenker; «God idé, men det funker ikke».

Jeg husker da jeg som femtenåring kom inn i bransjen og sluttet skolen for å holde på med dette. Jeg allierte meg med de flinkeste og lærte på den måten. Studerte alle teknikker og leste en jævla mye manus. Med min gode venn og manusforfatteren Kjetil Indregard som mitt store forbilde, skulle jeg bli like flink som ham til å skrive dialog. Dette ble jeg selvfølgelig ikke, et resultat av barnslige guttedrømmer på lik linje som å ville ta over verden. Poenget var at jeg trodde det, og gikk rundt som et stort egotryne som presterte å si på Nitimen på P1, i ørene på én million lyttere, at det ikke var mange årene før jeg bodde i Beverly Hills. Hallo – våkne opp! Slutt å vær en kvalm jævel! Jeg skylder riktignok på en hjerne som ikke var fullt utviklet ennå.

Da min første anmeldelse kom, i Fredrikstad Blad, stod det klart og tydelig – «Dialogen føles unaturlig og flyter ikke…». Nåvel, tenkte jeg, kanskje ikke for den journalisten. Det skulle altså et hattrick av terningkast 2, og samme gnålet om at dialogen ikke funket, før jeg tenkte at, hm, kanskje den ikke funker?

Så jeg begynte å lese manus høyt hver gang jeg skrev, både scene- og regianvisninger og replikker. Tenke at det er de naturlige historiene som må stå i fokus, ikke være så opptatt av at ting skal se kult ut. Jeg lærte etter hvert å ikke skrive inn store shoot-outs som bare ville sett ut som billig ræl, men heller fokusere på den naturlige mannen eller kvinnen i gata. Hva som kan ramme deg og meg og som ikke vil få folk til å løfte på et øyebryn, hvis det gjør nettopp det. Jeg begynte å høre på folk som kunne det bedre enn meg, lytte til råd og ikke hive meg inn i innspilling så fort jeg synes noe så kult ut selv. Lærte meg at film er et teamwork, og et medium som både kan fungere terapautisk og at det går an å leve av. Kanskje man skulle roet ned litt på tempoet allikevel, men vi har alle våre greier som gjør at vi orker å stå opp om morgenen. Woody Allen har sagt det veldig fint – «Hvis jeg fortsetter å lage en film i året, så vil det etter hvert komme en som gjør suksess». Dét tror jeg kommer til å stå på gravstøtten min, når jeg slenger på røret om noen tiår, bortsett fra at det kanskje kommer en tilleggslinje: Det var bare så synd at den filmen ikke kom. Neida. Jeg vet ikke. Jeg har bare et enormt behov for å eksponere min fatale suksesshistorie.

Det artige er, at jeg ennå ikke har lykkes, og føler at jeg er i en posisjon til å diskutere hva som gjør en god historie. Jeg vil bare forsvare de som lager film og satser alt, og minne dem på at det er en lang prosess før det klaffer. Jeg føler nok at det er fem-ti år igjen før jeg virkelig kan det, og kan være stolt av hvert eneste sekund.

At det kommer braksuksesser utenfor systemet, er jeg ikke i tvil om. Vi har allerede sett noen eksempler, og jeg tror jeg skal være rimelig forsiktig med å si at jeg ikke elsker når det skjer. Bare husk at det tar tid.

Men for all del – vi trenger flere medlemmer i terningkast 2-klubben (vi har møtelokaler på Sagene i Oslo og møtes for kaffe hver torsdag).