Jul i Nisseland

Folk går rundt med nisseluer. Jeg liker det ikke. Siden barndommen har nisser vært forbundet med en traumatisk følelse for meg. Hvorfor vet jeg ikke, men sannsynligvis ble jeg skremt av en senternisse da jeg var yngre.

Denne julen har på mange måter vært fin, men på mange måter ikke. Jeg tror jeg ikke har rukket å få julestemning ennå, og det er litt for sent når julen er over.

Vi frilansere er ikke bortkjemt med julebonuser fra arbeidsgivere, men når stresset setter ordentlig inn, og du innser at halve lønna den siste måneden kommer til å bli brukt på julegaver – ja, da blir kortet varmt allikevel. Så står du der, i et kvalmende folkehav som bare minner om Oslo S midt i rushtiden, og det innlysende spørsmålet er: Hva skal man kjøpe?

Årets julegaver har vært alt fra en bok om testikler, til dårlige viner. Jeg påberoper meg tittelen som verdens verste julegavehandler, men folk sier at det er tanken som teller, og det er noe jævlig dritt, spør du meg. Julen skal ikke handle om de materalistiske godene, men i bunn og grunn er det det som teller når den lille nevøen ser på deg med store øyne når pakkene legges under treet. På en måte er det fint, det gir deg lysten til å gå på jobb, med tanke på neste år. Selv fikk jeg masse sokker, så jeg slipper heldigvis å være bekymret for at jeg går tom for det i 2013.

Juletreet i år ble kjøpt på ett minutt. Jeg tror det er verdensrekord. Rett bort til et tre, rett til kassa. Samtidig med at jeg kom med den dummeste kommentaren noensinne – «et tre er et tre». Et lite tips til dere som selger edelgraner hver jul er å ikke legge sjappa utendørs i tretti minusgrader. Det gjør at humøret blir dårligere hos både kjøper og selger.

Familiehygge rundt bordet er oppskrytt. Det er ikke så hyggelig som alle skal ha det til, og jeg har inngått en pakt med meg selv til neste år, at alle invitasjoner skal nøye vurderes og sorteres etter min nyskrevne regel om at jeg faktisk skal føle meg bra. Jeg har kommet til det punktet i livet hvor min egen lykke er viktigere enn at (d)årlige tradisjoner skal holdes.

At ingen har lagt merke til at matbutikkene er stengt hele jula, er også noe jeg finner veldig mystisk. Eller, det er ikke så veldig mystisk, men det er en überteit regel. Jeg gidder ikke å sitte på den fjerde dagen og knaske på ribbe og medisterkaker lenger. Ikke syns jeg juleøl er så veldig digg lenger, heller. Nå vil jeg ha taco og Aass, men det kan jeg jo bare drite i. Kommunist-Norge har nemlig bestemt seg for at den eneste maten du kan få tak i om du ikke har hamstret i jula, er en pølse på Narvesen.

Svært mange har ligget rett ut med influensa i år. Venner og familie har alle vært innvadert av det kjente viruset. Men de inviterer deg gjerne hjem til seg for det, for å sørge for at du også mister all livsglede og virkelig får smaken på Paracet. Om man får tak i det, da – butikkene er jo stengt.

I skrivende stund sitter jeg med en blanding av fyllesyke og influensa, samtidig som jeg vurderer om jeg skal dra til de eneste oppegående menneskene i slekta, på julemiddag. Ribbe og juleøl i dag igjen.

Jeg holder motet oppe. I morgen begynner hverdagen igjen, og det er bare et par måneder til påske. Da skal jeg huske å hamstre på polet.