Uten dolly, uten stativ, uten bil, men med RED

For seks uker siden avsluttet vi en snau måned med innspilling av en lavbudsjett spillefilm. Det ble en fuktig avslutningsfest, og nå i kjølevannet av tidenes fyllesyke, har jeg fundert over hvordan det var mulig å spille inn 133 sider manuskript, på RED, uten produksjonsbil i hende, stativ, eller en jib som fungerer, på 23 dager.

Den første opptaksdagen gikk jeg rundt med løs mage og svettet. Et resultat av en hektisk uke med anskaffelse av utstyr døgnet rundt. Hetetoktene kom og dro, og skuespillerne satt rett opp og ned og ventet i tre timer før vi endelig hadde rigget opp lys. Her feilet vi første dagen, første timen, første minuttet; aldri be stab og skuespillere møte opp til samme tid. Hvorfor har jeg ikke lært det, etter tre spillefilmproduksjoner. Vel, de liker ikke å vente eller pugge tekst, men å småsnakke med regissøren, det liker de. Men regissøren var i rommet scenen skulle spilles inn, og snakket med foto og lyd om lys og akustikk. «Værsågod!». «Hva skal vi gjøre?». Dermed ble én time brukt til gjennomgang av scenen, og plutselig var det to timer igjen av arbeidsdagen.

Dagen etter var det duket for de første eksteriørscenene. Det pøseregnet. «Har vi regntrekk til kamera?» spurte fotografen. Nei, men vi satser på at RED tåler litt regn. Har skuespillerne med seg tørre klær? Nei. Har staben med seg tørre klær? Nei. Er det tatt ut kontanter til togbilletter? Nei. Er det planlagt i det hele tatt? Ja, vi har litt frossent brød i fryseren.

Å kalkulere overtid ble en vane. En stygg vane. Hva man faktisk kaller for en uvane, med et dagsbudsjett på 5000 kroner.

Da vi så forflyttet oss inn, merket jeg raskt at alt ble bedre. Kaffekoppene ble fyllt, stemningen steg som i et munkekloster med uventet strippebesøk.

Det neste bildet var nøye planlagt. Men vi trengte en jib. Hadde vi det? Ja.

Fotografen og en produksjonsassistent begynte å montere den, for så å oppdage at den viktigste delen manglet. Faktisk den delen man kaller for en «jib». Kan man i det hele tatt kalle det en «jib», da? Hva vet jeg. Utstyrsleverandøren kalte det en i hvert fall. Vi fikk aldri den kule kjøringen jeg hadde håpet på, men et statisk bilde, som vi egentlig kunne gjort på stativ. Men vent litt, vi hadde ikke stativ. Ok, vi kunne gjort den på en benk, en kommode, et skap… I stedet brukte vi tre kvarter på å montere en ubrukelig kran, som ikke hadde noen annen egenskap enn å henge seg i, etter en lang dag.

Galskap!

Etter tre dager merket jeg at nakken stivnet, forstoppelsen inntok kroppen, og jazzmusikk, som jeg egentlig aldri har hatt sansen for, virket betennelsesdempende, beroliggende og søvndyssende. Vi jobbet ofte 12 timer om dagen, for å komme i mål på den ellers så urealistiske produksjonsplanen. Når vi så kom hjem, var det én paracet og ett glass vin før hodet traff puta, og alt av forberedelser som manuslesing og planlegging falt i glemmeboka, kapittel 1.

Dette var ikke det verste.

Hver gang jeg setter i gang med et prosjekt, er det fordi jeg ikke får sove med mindre jeg setter i gang med det. Jeg føler meg som en katastrofe, mislykket, og rett og slett lengter tilbake til dette livet hvor jeg hver dag tar risikoen for tre hjerteinfarkt og hjerneslag samtidig. Jeg går ned ca ti kilo hver gang jeg er på et filmsett. Allikevel er det dette jeg hele tiden gjør. Lengter tilbake til.

I denne produksjonen bestemte jeg meg for å gjøre en veldig interessant vri – ikke caste hele filmen før vi gikk i opptak.

En intelligent latskap.

Gjerne dagen før, eller til og med samme dagen måtte jeg ringe rundt, i Woody Allen-stil, og få skuespillere til å stille opp.

– Hei, vil du komme og spille rollen som Eivind, i morgen, på morgenkvisten, med lunsj klokken tolv, med mat som ser like delikat ut som hestemøkk, bare at du får et lite lyspunkt når du finner ut at det ikke smaker sånn, men som papp!?

Helst ikke.

Ofte følte jeg små stikninger i venstrearmen. Ofte hadde jeg øresus.

Hva var egentlig det ALLER VERSTE som kunne skje? Jo, at vi ikke hadde location en time før vi skulle filme.

Jeg hadde planlagt den perfekte location. Problemet var bare at vi ikke hadde spurt om å filme der. Så jeg tok med meg fotografen opp til denne restauranten, for å se på lyset. Fortsatt visste vi ikke om vi fikk filme der.
– Kan vi filme her?
– Nei. Beklager.
Drittsekk. Skikkelig (s)cumbag. Jeg vet jeg ikke burde blitt sint på ham, for det var utelukkende min feil, men jeg klikket. Et resultat av øresus, hetetokter og lavt blodsukker.
Så vi satte oss på t-banen. Noe man egentlig aldri gjør når man har et helt filmteam på slep, som alle har hvert sitt utstyr å drasse på.
Gikk av på stasjon etter stasjon.
– Kan vi filme her?
– Nei.
Var det ikke det ene så var det det andre. Om vi ikke kunne filme der, så var vi ikke fornøyd med lyset eller scenografien. Til slutt, når vi hadde vært på en rundtur med samme form som en hastefyllik fra bar til bar i København, fant vi et hotell. Kjedelig, men det kunne funke. Vi ble vant med å ta kjedelige bilder, så hvorfor ikke. Bedre med en hvit, tom bakgrunn enn en jalla kebabkiosk. 

Takken man har for å filme alle scener i Groruddalen, og dermed bidra til at kulturtilbudet øker, er at alt er kjedelig. Bortsett fra skogen – den var fin.

Vi kom oss i hvert fall gjennom, og ble velfortjent fulle. Det er det viktigste. Så får vi se, da, om vi gidder å forberede oss på neste film. Eller bare gjøre det. Jeg tror jeg bare gjør det.