Hollywood her, liksom…

Et godt spillefilmmanus er jo et håndtverk som skal sitte støpt som en påle en stund før innspilling. Gjerne skal den ha gått atten runder med notater fra dramaturger, konsulenter, produsenter og leseprøver med skuespillere, før du sitter der med en 90 siders, ferdig revidert blekke innbundet i plast.

Det SER jo bra ut. Absolutt. Men hva skjer når disse hjelpemidlene er der, og du stoler såpass på dine skuespillere, at du heller ikke tar deg bryet med å skrive ut dialogen?

KLOKKA var 6 på morgenen, og vekkerklokka ringte. Jeg har en vane å våkne 05.59, for så å titte på klokka ett minutt før den skal ringe. Denne morgenen var spesiell, og jeg skulle på første innspilling av min nye thriller «Etter midnatt» (jada, jeg vet at tittelen ikke sitter). På telefonen lå det en sms fra en av de unge skuespillerne – Du vet jo at jeg ikke leser manus, så jeg trenger en utskrift på settet. BTW, jeg var på fylla i natt og kom hjem for en time siden. Kan jeg komme kl 11 i stedet???

Hva svarer man til sånt? For det første, så har jeg sagt til fyren flere ganger at det ikke er meg han skal spørre om sånne ting, men aktøransvarlig, så hun kan ta det videre til produksjonsleder, innspillingsleder og linje-produsenten, så det til slutt kan komme fram til meg, at vi plutselig ligger to timer bak skjema. Men her hadde det skjedd en eller annen intelligens-sprik et eller annet sted, og jeg satt altså med smsen. Jeg svarte den er grei.
Hvorfor jeg gjorde det er et spørsmål jeg nå tre uker senere spør meg. Jeg har foreløpig kommet fram til at jeg er en sympatisk tulling, som gjør alt skuespillere ber meg om, utelukkende for å skape en god stemning for meg selv på sett.

Denne filmen er viktig for meg. Mest av alt fordi jeg ser på det som en siste sjanse for å rette opp kaoset etter fiaskofilmen «Utpressing for nybegynnere». Jeg følte at jeg hadde det i meg, og skulle vise filmbransjen hvordan man gjør det. Det er ikke bare lett når slike skuespillere dukker opp uforberedt og i bakrus.

FORDELEN med å ha sånne skuespillere, er at du kan si hva du vil til fyren og legge til regi du sannsynlig ikke ville gjort. Han SKYLDER deg å ha hodet ned i doskåla lenger enn normalt under en takning. Han SKYLDER deg å lese teksten på 20 min og kunne den bedre enn alle andre. En av evnene til denne skuespilleren dog, men jeg fortjener at den blir forsterket her.

ULEMPEN er at de sakte, men sikkert føler at de eier deg og kan tute frem hvordan de vil. Til slutt vil de føle at det er greit å dra på grisefylla kvelden før innspilling, og gi fullstendig faen i teksten som manusforfatteren faktisk har brukt nærmere ett år på å lage.

HER gjelder det å finne et eller annet slags kompromiss, som utelukkende baserer seg på tillitt og god kommunikasjon. Økonomisk sett skal det være til det beste for begge parter at vi samarbeider på forhånd og legger regler innad i produksjonen for å bedre kvaliten og jobbe med det kunstneriske. De TO timene han var i senga etter fylla, skulle jeg mer enn gjerne hatt for å legge regien for dagen på forhånd. Det er slik jeg VIL det skal være, og drømmer om hele tiden, men det ender alltid opp med store ord. INNSPILLINGSPLANEN skal ikke bare muligens holde hardt, den skal være der fra dag 1. Det skal være en kontinuitet i rutinene som skal forsikre oss om at vi lager noe bra, og at ingenting kan gå galt. I hvert fall ikke på settet.

PÅ MANGE MÅTER føler jeg meg som en psykolog, og vet alt om skuespillernes privatliv den første dagen. Her vinner jeg, i den grad at jeg kan forsvare karakteren mot skuespilleren.

Jeg kan be dem samarbeide, og finne fram kvaliteter og livserfaringer de har felles. På den måten kan jeg gå dypere inn i universet, og bruke det gamle regitrikset om å lage en stor parodi på seg selv, nesten hele tiden. Problemet er derimot når denne psykologrollen gjør at du vet ting du helst ikke vil vite. Da kan jeg fort tråkke feil i gresset og si noe totalt upedagogisk som ødelegger forholdet, som egentlig står der som ganske bra i utgangspunktet.

Vi er jo outsidere hele gjengen, og er derfor ganske gode venner ellers.

MANUS er ikke bare MANUS i det siste. Jeg tenker jo såklart på Feelgood-serien «Helt perfekt» hvor de har fått til en ganske grei serie uten skrevet dialog. Jeg var på seminar på Hotel Cæsar tidligere denne uken, og DER var ikke dialogen det store. Dialogforfattere var ikke på langt nær det samme som storyline-forfatterne – de var de ordentlige sjefene.

Ikke for å trekke noen paralleller mellom Cæsar og spillefilm (overhodet!), men i kjølevannet av denne nyttige lærdommen, tenkte jeg som så at å skrive en thriller totalt blottet for dialog var fullt mulig. Så jeg gjorde det. Det jeg derimot ikke skjønte, var at det ikke funket. Skuespillerne skjønte ikke hva det var de egentlig pratet om, og hva de skulle si. Det ble tomprathelvete, og takninger som ofte varte i 10 min gangen. I tillegg baserer en spillefilminnspilling seg oftest på énkamera-produksjon. Ergo måtte jeg og scripten passe på at de improviserte replikkene ble skrevet ned og logget, for at skuespillerne skulle si nøyaktig det samme på neste bildeinnstilling.

En veldig merkelig ting å gjøre, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjorde det. Hvordan løste vi det? Vi innførte en 30 Rock-stemning, og lagde et kontor i øverste etasje av location – ala Studio 60. Skribentkontoret. Her løp jeg opp og ned og skrev dialog, som skuespillerne fikk én dag på å lære seg. Leseprøve neste dag kl 07.00, og så var vi i gang.

Jeg har egentlig aldri hørt at noe sånt går an i den virkelige verden. Hvem gjør sånt? Det er jo ikke smart.

Skal du dessuten skylde på at skuespillerne roter med teksten, så blir du raskt satt på spissen. Det blir krangling, og du kan bare skylde på deg selv. Du som trodde du var så smart med en iq på 160. Kanskje er det en eller annen slags kognitiv måte å tenke på. Alt må jo på et eller annet tidspunkt ordne seg, så du sitter igjen med et produkt du er relativt stolt av.

Det er et merkelig liv og jeg venter på det første hjerteinfarktet.

Forresten, så går klippingen veldig bra.