Driver norske kjendiser psykosomatisk ønsketenkning om framtiden?

Verden i dag er full av ulike personligheter jeg og de fleste ikke klarer å omgås med. Personligheter med en gjennomsnittsiq nær skostrørrelsen sin.

Alt fra 13-åringer som blir skuffet når de finner ut at de ikke er gravide allikevel, til pedofile voldtektsmenn som melder seg til frivillig tjeneste i Nattravnene for å finne de beste åstedene.

Jenter som hysterisk spiser én drue om dagen fordi de er livredde for å legge på seg. Sannheten er jo egentlig at hvis du spiser ensidig kan du spise hva du vil, i prinsippet mat fra McDonald’s hver dag. Så lenge det er det eneste du spiser. Kroppen vil avse fettet. Men unge jenter hopper jo glatt på overskriftene og diettforslagene i avisene.

Det fins utallige blærete kødder som ikke kan leve uten internett og scorer høyest på tøffhets-skalaen foran tastaturet. Uten sosiale medier som Facebook og Twitter ville verden vært nær dommedag og den store katastrofen inntruffet. Dette er folk som uansett alder, på et eller annet sted i livet har stoppet opp. Såkalt arrested development. Tykke og endimensjonale karakterer, hvis kampen for å overleve har sunket 0,5 % siden 80-tallet.

Plastisk kirurgi – ingen som er så stygge som når de kommer ut av operasjonssalen, enn da de går inn. Folk som melder seg på reality-programmer på TV, for da er lykken liksom gjort og en lang og fartsfull radiokarriere i p4 venter.

Kjendiser som har valgt å leve sine liv i offentlighet og klager over at de ikke får gå i fred etterpå. Foreldre som sender barna sine ut i det sanne helvete ved å melde dem på Idol og X-factor, fordi de synger så jævlig bra på et eller annet Playstation-spill. Alle vet at etter en suksess på reality-TV, går det bare én vei, og det er rett vest. Bortsett fra ved noen få unntak på førsteklasse.
De tjener feite summer med penger i en kort periode, og i tillegg til adelsstempelet blir film- og idrettsstjerner sponset av både det lokale og nasjonale næringslivet med så mye midler at økonomien lett blir uhåndterlig. Premien må jo raskt brukes opp, ellers mister de neste års pengestrøm. Logoer fra Prior og Fjordland på dresser, ryggsekker, busser og biler til for eksempel fotballspillere, er nødvendige tiltak for at sporten skal ha en mulighet til å utvikle seg til himmelske høyder. At det er en økonomisk gevinst i et offentlig liv, skal lokke tenåringsgutter til å satse på fotballen, og ofre både anklene og knærne. Hadde derimot en norsk næringslivsleder tjent 20 millioner i året på å sitte på en benk og glane tomt ut i lufta, så hadde den fjerde statsmakt med FrP i ryggen innført dødsstraff og hengt stakkaren på Karl Johans gate i beste sendetid. Årslønna til Ronaldo er for eksempel 20 ganger så høy som den norske statsministeren sin! Et astronomisk høyt og umenneskelig beløp som ingen setter spørsmålstegn ved. Han kan altså legge fotballskoene på hylla og leve med piker, hvitvin og sang på rentene fra banken.

I Norge kan du bare ta en titt på parkeringsplassen utenfor Storyline Studios på Jar, og finne rådyre, eksklusive sportsbiler som lett bryter de norske fartsgrensene på under fem sekunder.
Jeg blir litt fysisk dårlig og tenker samtidig på maten du får på flyreiser med Norwegian, som ser like delikat ut som en bulgarsk uteligger med pappkrus i Sofienbergsparken. Men du får et lite lyspunkt når du finner ut at det ikke smaker som en bulgarsk uteligger, men papir. 
Det norske samfunnet runker seg fram til en enorm utløsning av selvopptatthet, blandet med ekstremt mannsjåvinistiske gener. Og hvem skal lide for det? Jo, de stakkars tenåringene som gjorde suksess med Putti Plutti Pott en gang for lenge siden. De utvikler ikke denne stormannsgalskapen på egenhånd.
De lærer av å sette seg fast i et eldre og »klokere» miljø, som mener at Janteloven er gammel, gått ut på dato, og ikke gjelder lenger.