Le Havre

I disse 3D, 4D og til og med 5-D (kanskje 6-D og 7-D også, sistnevnte er hvertfall et kamera)-tider, glemmer vi måten vi ble underholdt av film på i 60-, 70,- og 80-årene.

Jeg var på en førvisning av den finsk/franske filmen «Le Havre» av Aki Kaurismäki. En fantastisk, rørende og morsom film med en enkel historie og ramme. Jeg pleier alltid å ta av jakka før filmen begynner på kino, men her glemte jeg det. Rett og slett fordi jeg (og alle andre nerder i salen) ble dratt inn i Kaurismäkis univers, fra første bilde.

Som sagt er denne filmen enkel, både historiemessig og visuelt. På mange måter føles den tidløs, fordi regissøren (som i sine tidligere filmer) velger en slags retro-stil lagt til et moderne samfunn. Du skal se veldig nøye etter detaljer for å se noen moderne rekvisitter og kostymer, selv om handlingen og situasjonene er så i tiden som den/de kan få blitt. Den oser av humor, kjærlighet, varme, spenning og tristhet/godhet som kan få en hver norsk dramaturg til å tenke annerledes. Ikke minst er den ikke dialogdrevet. Som alle norske filmer er. Og hver replikk er ikke klein og unaturlig, som i norsk film. «Le Havre» gjør mye ut av en mann i 60-årene som av mange oppfattes som en boms uten inntekt og penger i lomma. Men som allikevel lever et godt liv sammen med sin kone. Vi skjønner fra filmens andre scene, at dette er en mann som også sliter med alkoholproblemer, selv om det aldri blir sagt. Det er når fotografen går ultranært på karakterene, at filmen driver seg framover. Når karakterene er alene i et rom, og i sin egen verden. Vi får en så virkelighetsfølelse og entrer inn i realismen, at vi føler oss snytt av NFI. Jeg har aldri sett en slik film i Norge, og får sannsynligvis aldri se det heller, hvis film (som det massemediumet det er) i Norge, skal fortsette å få subsidier etter markedsvurdering, og hvor mange som muligens ser den på kino. Men det er klart, god film er for spesielt interesserte, «Knerten» er for barna, og «Fritt Vilt 1,2,3» er for mannen i gata (som for alt vi veit kan være dum som et brød).

All takk til distributøren Arthaus, som lar oss få noen drops med noe annet enn bringebærsmak.