Da Norge ble større

Norge ble uten forvarsel en del av verden. En del av Europa og et land hvor man ikke lenger føler seg like trygg…

Plutselig har «vær forsiktig» blitt en fast setning i slutten av en hver SMS. Vi er bekymret for hverandre, og reddere for å miste. Aldri før har kjærligheten blomstret mer enn nå. Det være seg alle. Kjærligheten til landet er større, og plutselig har alle et norsk flagg i profilbildet sitt på Facebook.

Vi prøver å forstå, tie ihjel, snakke om og lese saken på en og samme gang. Alle nordmenn har ett spørsmål; «hvorfor?».
Det var ubeskrivelig trist å høre om Utøya, men enda verre var det etterhvert som dødslista ble større og bekjentskaper plutselig var et offer for grusomheten. Hva sier man til familien? Burde man si noe eller trøste, eller bare la være? Hva sier man til barna som spør og gråter, selv om de ikke riktig skjønner?

Det er klart at denne mannen er psykotisk. Det er det eneste vi vet. Med en sprø ideologi han har kommet på selv. Å gjøre landet sitt så vondt var noe han ville for seg selv.
Å gjøre det han gjorde – drepe nesten 100 uskyldige ungdommer – krever at du uansett person, blokkerer mange følelser i hodet. Slik vet vi at han er psycho. Og da sier vi til barna at han er syk.

Denne uka har det vært både fint og trist å gå i Oslo sentrum. Blomster overalt og ikke minst, stillhet. For meg ser det ut som folk går rundt i en slags frykt. Som om alle er parat om en ny situasjon skulle oppstå. Alle er klare til å bli evakuert. Det er utrolig trist.

Å jobbe de første dagene var helt meningsløst – særlig når man er avhengig av å være kreativ hver dag. Ord ble fattige, og man visste ikke hva man skulle snakke om.
Jens Stoltenberg har håndtert dette på en helt fantastisk måte, og støttet alle. Senest på en AUF-samling jeg var på for noen timer siden var han for å vise sin støtte til de pårørende. Klemte, trøstet og snakket med folk. Ingenting er viktigere akkurat nå.
Alle politiske debatter og diskusjoner med politisk tema er lagt på is. Det beviser at vi lever i et vidunderlig demokrati og bryr oss om hverandre, støtter hverandre og vil hverandre alt godt i denne tiden.

Alt er surrealistisk for tiden, og det nytter ikke å skjule det. Man kan drukne seg i arbeid og tenke på andre ting, men til slutt vil det slå tilbake hardt og man vil få seg en på trynet. Vi kommer oss videre, men Norge vil ikke bli det samme. Kanskje er det bra og vi får en større sikkerhet, men mest sannsynlig vil aldri nordmenn kunne føle seg like trygge som før. Det som er sikkert er at vi begynner å tenke før vi snakker – hvis man skal tro at det har kommet noe positivt ut av dette.