«Kan vi ikke heller gjøre det sånn?»

Noen ganger kan man spørre seg om skuespilleren egentlig er regissør, og om regissøren egentlig er skuespiller.

Tatt i betraktning at de fleste regissører (med unntak, selvfølgelig) kan spille foran kamera, er det ikke alltid omvendt. Skuespilleren møter opp på settet for å gjøre en jobb, eller på leseprøve, eller på tørrprøve, eller hva det nå enn er. Men det slår allikevel aldri feil når det kommer inn noen du hadde gledet deg i ukesvis til å jobbe med; de har noen kommentarer, i verste fall manusbidrag. Noen ganger er det en utrolig deilig følelse å kjenne, når en av skuespillerne faktisk kommer med så konstruktive tilbakemeldinger at det endrer ditt syn på en scene, eller at den kan gjøres 100 ganger bedre. Da er det OK. Men når de vil begynne å stryke replikker, stokke om på scener, gjøre det morsommere – da sitter du der som en idiot og spør deg; «Hvem er det egentlig som har regi?».

Slik jeg ser det er det regissøren som er sjefen på settet, men at ingen film lages så godt som hvis man samarbeider. Hvis alle føler de har noe å komme med, og at regissøren lytter. Derfor trodde jeg det var en god ting å reise seg under de første leseprøvene til «Utpressing for nybegynnere» og skrike ut at «denne filmen lager vi sammen, regi er bare en tittel jeg har for å passe på at ting blir morsomt nok».

Når leseprøven var ferdig utpå kvelden, så kom noen av skuespillerne bort og sa at de syns det var så kult at jeg ville høre på alle, og at dette kom til å bli utrolig bra. Det var før vi stod på første opptaksdag (her kom den klisjé-aktige cliffhangeren).

I stedet for å nå sette i gang med å skrive om hva som ble gjort galt, dag for dag (ikke det at det ble gjort noe galt hver dag), så skal jeg oppsummere.
I timene som gikk mellom rigging av en scene til en annen, så måtte jeg passe meg. Ikke være i samme rom hvor skuespillerne øvde på replikker. Jeg visste at så fort jeg nærmet meg, så ville noen spørre om de kunne endre det eller det, si det i stedet for det, ikke si replikken og heller la det ligge i «underteksten». For det første; skal man stryke en replikk og legge den i underteksten, ja da må man være avhengig av at skuespilleren faktisk klarer å «spille» replikken, i stedet for å si den. Noe som oftest funker relativt dårlig i Norsk film. Jeg skulle ønske jeg, at det gikk an å kutte ned en 5-siders scene med dialog, men ofte er det umulig når man faktisk står på settet og skuespillerne faktisk skal spille. Med mindre vi snakker om Bjørn Sundquist og Kristoffer Joner. Problemet tror jeg ligger i at norsk film har for dårlig tid til å teste ut ting. Et slikt «stunt» burde testes et par ganger foran kamera, før du kan føle deg sikker på om det sitter eller ikke.

«Værsågod» sier man, og scenen som egentlig bare skulle vare i 2 min går fra det som så ut til å bli en ala sitcom-sketsj til å bli et bibelsk drama på 7 min. Da kommer dem bort, en etter en og serveres punchlines og gullkorn til meg som later som jeg er dypt konsentrert og ser på opptaket i monitoren. «Ble det litt kleint, eller?», «Er det ikke bedre om jeg sier ‘….’ i stedet for ‘….’?», «Jeg syns det funker knallbra, jeg, kan vi gå hjem snart?». Da tenker man at som regissør, så må man ta et valg. Klein scene, eller bruke 20 min på å skrive den om? Jo, dette gjør man; skuespillerne får improvisere! Det elsker de. Er det ett ord som får de til å komme raskere enn noe annet, så er det «improvisere». Scenen spiller seg ut og vi har en 11 min lang scene som ikke kan klippes på fordi skuespillerne snakker på både inn- og utoverpust. «Flott, den har vi! Men vi tar den første versjonen ÉN gang til for å være sikre!» sier jeg mens innspillingslederen ser på meg med et surt fjes og bakomfilm-kamera ruller fra begge sine vinkler…

TO BE CONTINUED