Filmbransjens møkkamenn

Har det blitt en selvfølge at du er kongen på haugen av å ha produsert eller medvirket i en film eller to? Greit at vi bor i lille Norge, men det å ha klart å mase deg til, kommet med en god idé som har gitt filmkonsulentene bakoversveis, eller feid over alle de andre auditiondeltakerne gjør deg igrunn ikke noe særlig unik…

Jeg får lyst til å starte med å nevne barneskuespillere, fordi det er et tema som interesserer meg. Med sine store solbriller og dyre klær går de gjennom Oslo S i frykt for å bli gjenkjent. De har spilt i én eller to filmer og tror de er Norges nye A-kjendis. Her snakker vi tenåringer som ennå ikke har skjønt at denne «populariteten» (hvis man kan kalle det det) kommer til å gå over så fort filmen er borte fra kino. De som har 3500 venner på Facebook som i det meste består av ungjenter som får en bitteliten orgasme av å ha et kjent ansikt på vennelista si. De som ikke klarer å være habile, og syns dagens høydepunkt er å stå opp om morgenen og se seg i speilet. Gleder seg til de skal på skolen, fordi alle vil være venner med dem, og det å ikke finne noen å være sammen med i friminuttene er den smaleste sak i verden.
Jeg kunne fortsatt og fortsatt, men andre filmfolk er verre.

Hvor mange overfladiske fitter finnes det ikke i den norske filmbransjen? Lista er så lang at worddokumentet mitt er på side 30 – som stadig øker. Egentlig er det en veldig dårlig ting å bruke energi på, men det er fakta. Særlig hvis du har lyst på en framtid i bransjen.
Jeg møter stadig nye produsenter og regissører som jeg får hevntanker om etter første møte. Dette er personer som møter meg med en så jævlig arroganse og Hollywood-fetisj, at jeg kjenner det vibrerer i beinmargen min bare jeg tenker på dem. Produsenter som tror de er i L.A, og som grer håret bakover og går rundt med Ray Ban-briller i november. De lever etter ett motto; «jeg er best». Greit nok. Men hvordan skal du klare å være en god produsent når du ser ned på andre mennesker? Når du syter av damen bak skranken på Kaffebrenneriet fordi hun ikke gir deg nok melk i kaffen? Når det eneste du bryr deg om er om filmen din spiller inn over 10.000 solgte billetter så du kan leve av etterhåndsstøtten fra NFI? De bryr seg ikke om kunsten i det å lage film – det gir de langt faen i. De støtter ikke regissørens kunstneriske visjoner og gir en lang faen i om skuespillerne er bra nok, så lenge de har et navn eller et ansikt som folk kan sikle på plakaten av.
Etter hvert har jeg lært meg at jeg ikke må gå videre med disse hevntankene. Selv om jeg føler meg som et undermenneske så fort jeg går forbi kontoret deres i Maridalsveien. Det er nemlig så jævlig uforutsigbart i denne bransjen. Regissøren du mente du aldri kom til å jobbe med fordi han hatet deg som skuespiller, er plutselig instruktør for et manus du ser på som et lidenskapsprosjekt. Produsenten du ba kysse deg i ræva og trodde skulle gå av med pensjon om 2 år, er plutselig konsulent og deler ut penger til prosjektet ditt. Det slår aldri feil.

Stadig føler jeg at vi er i en bransje hvor klassesystemet er over alle systemer. Har du ikke gjort nok, nei da er du heller ikke interessant.