Seks år utenfor systemet

Det har aldri vært så mange norske filmer som lages utenfor støttesystemet, som nå. Disse feiler igjen og igjen og treffer sjeldent det brede publikumet, eller får den brede lanseringen de drømmer om. All ære til de menneskene. Dette er folk som går så langt som å ta opp lån, pantsette hus og hjem, risikere alt for å fortelle en historie som er så viktig for dem, at de er villige til å gjøre det som trengs. Det trange målet er å nå den «magiske publikumsgrensa», bli sett av titusen betalende mennesker, og bli godkjent til etterhåndsstøtte. En måte å budsjettere en film på, som stadig blir mer og mer vanlig, og gjør at folk jobber på kreditter. Samtidig har det vel aldri forsvunnet så mange flinke stabsfolk fra filmbransjen, fordi man ikke klarer å leve av det.

Den digitale, teknologiske utviklingen har steget så sterkt siden 90-tallet, at det finnes ingen grunn til at folk ikke kan gå ut og filme en hundreminutters film, klippe den, og ha den klar i løpet av to uker. En gung-ho-teknikk som ofte er brukt hos independent-filmskapere verden over. Man har en idé, et manus, en regissør, men aner ikke locations, kostymer, visuellt uttrykk, casting osv. Noe som er fantastisk – det beste jeg ser, er tenåringer som faktisk får til å sette i gang en produksjon. Dette handler om kjærligheten til filmmediet, og det synes jeg er fantastisk i en tid som dette. Lidenskapen til å fortelle en historie, er noe jeg lett kunne tatt til tårene av (hadde det ikke vært for at tårekanalene mine nå er slitasjeødelagte, etter en kraftig pollenperiode. Det er faktisk et ork å gråte, så jeg lar være).

Etter snart fjorten filmer, deriblant nå seks spillefilmer, har jeg svettet meg gjennom alt fra film lagd for en femtilapp, og film lagd for millioner. Jeg har ødelagt tre kjæresteforhold som følge av post-depresjoner, og knekt to fingre etter å ha slått i bordet da det femte avslaget fra NFI kom på mail. Flere ganger har jeg vurdert å gi opp, skaffe meg den jobben i lokalavisa, legge filmen på hylla. Så dukker den perfekte ideen opp – den som er like perfekt hver gang du får den.

En film som ikke er konsulentstøttet har flere hindre. Penger er selvfølgelig én ting (film er ikke billig), men kvalitetssikringen og markedspotensialet har ikke blitt avklart, så lenge den ikke har gått gjennom de leddene som er normalt. Regissører og manusforfattere som ikke har en konsulent i ryggen, bruker ofte mennesker de stoler på, kjenner osv, som kvalitetssikrere – «Dette tror vi på!», «Følg drømmen din!», «Jeg vet at du klarer det!», «Hele bygda bistår hvis det trengs!». Vel og bra dette, men hvem har fått med seg den plottvisten, dramaturgifeilen, den replikken som ødelegger for hele publikum?

Med dette mener jeg at manuskriptet i seg selv er det som gjør hele filmen. Du kan filme det på den aller billigste måten, uavhengig om du bruker en iPhone eller Arri, men så lenge historien og karakterene ikke er så soleklare at det vil fenge, så vil det umiddelbart se ut som en dugnadsfilm hvor publikum tenker; «God idé, men det funker ikke».

Jeg husker da jeg som femtenåring kom inn i bransjen og sluttet skolen for å holde på med dette. Jeg allierte meg med de flinkeste og lærte på den måten. Studerte alle teknikker og leste en jævla mye manus. Med min gode venn og manusforfatteren Kjetil Indregard som mitt store forbilde, skulle jeg bli like flink som ham til å skrive dialog. Dette ble jeg selvfølgelig ikke, et resultat av barnslige guttedrømmer på lik linje som å ville ta over verden. Poenget var at jeg trodde det, og gikk rundt som et stort egotryne som presterte å si på Nitimen på P1, i ørene på én million lyttere, at det ikke var mange årene før jeg bodde i Beverly Hills. Hallo – våkne opp! Slutt å vær en kvalm jævel! Jeg skylder riktignok på en hjerne som ikke var fullt utviklet ennå.

Da min første anmeldelse kom, i Fredrikstad Blad, stod det klart og tydelig – «Dialogen føles unaturlig og flyter ikke…». Nåvel, tenkte jeg, kanskje ikke for den journalisten. Det skulle altså et hattrick av terningkast 2, og samme gnålet om at dialogen ikke funket, før jeg tenkte at, hm, kanskje den ikke funker?

Så jeg begynte å lese manus høyt hver gang jeg skrev, både scene- og regianvisninger og replikker. Tenke at det er de naturlige historiene som må stå i fokus, ikke være så opptatt av at ting skal se kult ut. Jeg lærte etter hvert å ikke skrive inn store shoot-outs som bare ville sett ut som billig ræl, men heller fokusere på den naturlige mannen eller kvinnen i gata. Hva som kan ramme deg og meg og som ikke vil få folk til å løfte på et øyebryn, hvis det gjør nettopp det. Jeg begynte å høre på folk som kunne det bedre enn meg, lytte til råd og ikke hive meg inn i innspilling så fort jeg synes noe så kult ut selv. Lærte meg at film er et teamwork, og et medium som både kan fungere terapautisk og at det går an å leve av. Kanskje man skulle roet ned litt på tempoet allikevel, men vi har alle våre greier som gjør at vi orker å stå opp om morgenen. Woody Allen har sagt det veldig fint – «Hvis jeg fortsetter å lage en film i året, så vil det etter hvert komme en som gjør suksess». Dét tror jeg kommer til å stå på gravstøtten min, når jeg slenger på røret om noen tiår, bortsett fra at det kanskje kommer en tilleggslinje: Det var bare så synd at den filmen ikke kom. Neida. Jeg vet ikke. Jeg har bare et enormt behov for å eksponere min fatale suksesshistorie.

Det artige er, at jeg ennå ikke har lykkes, og føler at jeg er i en posisjon til å diskutere hva som gjør en god historie. Jeg vil bare forsvare de som lager film og satser alt, og minne dem på at det er en lang prosess før det klaffer. Jeg føler nok at det er fem-ti år igjen før jeg virkelig kan det, og kan være stolt av hvert eneste sekund.

At det kommer braksuksesser utenfor systemet, er jeg ikke i tvil om. Vi har allerede sett noen eksempler, og jeg tror jeg skal være rimelig forsiktig med å si at jeg ikke elsker når det skjer. Bare husk at det tar tid.

Men for all del – vi trenger flere medlemmer i terningkast 2-klubben (vi har møtelokaler på Sagene i Oslo og møtes for kaffe hver torsdag).


Jul i Nisseland

Folk går rundt med nisseluer. Jeg liker det ikke. Siden barndommen har nisser vært forbundet med en traumatisk følelse for meg. Hvorfor vet jeg ikke, men sannsynligvis ble jeg skremt av en senternisse da jeg var yngre.

Denne julen har på mange måter vært fin, men på mange måter ikke. Jeg tror jeg ikke har rukket å få julestemning ennå, og det er litt for sent når julen er over.

Vi frilansere er ikke bortkjemt med julebonuser fra arbeidsgivere, men når stresset setter ordentlig inn, og du innser at halve lønna den siste måneden kommer til å bli brukt på julegaver – ja, da blir kortet varmt allikevel. Så står du der, i et kvalmende folkehav som bare minner om Oslo S midt i rushtiden, og det innlysende spørsmålet er: Hva skal man kjøpe?

Årets julegaver har vært alt fra en bok om testikler, til dårlige viner. Jeg påberoper meg tittelen som verdens verste julegavehandler, men folk sier at det er tanken som teller, og det er noe jævlig dritt, spør du meg. Julen skal ikke handle om de materalistiske godene, men i bunn og grunn er det det som teller når den lille nevøen ser på deg med store øyne når pakkene legges under treet. På en måte er det fint, det gir deg lysten til å gå på jobb, med tanke på neste år. Selv fikk jeg masse sokker, så jeg slipper heldigvis å være bekymret for at jeg går tom for det i 2013.

Juletreet i år ble kjøpt på ett minutt. Jeg tror det er verdensrekord. Rett bort til et tre, rett til kassa. Samtidig med at jeg kom med den dummeste kommentaren noensinne – «et tre er et tre». Et lite tips til dere som selger edelgraner hver jul er å ikke legge sjappa utendørs i tretti minusgrader. Det gjør at humøret blir dårligere hos både kjøper og selger.

Familiehygge rundt bordet er oppskrytt. Det er ikke så hyggelig som alle skal ha det til, og jeg har inngått en pakt med meg selv til neste år, at alle invitasjoner skal nøye vurderes og sorteres etter min nyskrevne regel om at jeg faktisk skal føle meg bra. Jeg har kommet til det punktet i livet hvor min egen lykke er viktigere enn at (d)årlige tradisjoner skal holdes.

At ingen har lagt merke til at matbutikkene er stengt hele jula, er også noe jeg finner veldig mystisk. Eller, det er ikke så veldig mystisk, men det er en überteit regel. Jeg gidder ikke å sitte på den fjerde dagen og knaske på ribbe og medisterkaker lenger. Ikke syns jeg juleøl er så veldig digg lenger, heller. Nå vil jeg ha taco og Aass, men det kan jeg jo bare drite i. Kommunist-Norge har nemlig bestemt seg for at den eneste maten du kan få tak i om du ikke har hamstret i jula, er en pølse på Narvesen.

Svært mange har ligget rett ut med influensa i år. Venner og familie har alle vært innvadert av det kjente viruset. Men de inviterer deg gjerne hjem til seg for det, for å sørge for at du også mister all livsglede og virkelig får smaken på Paracet. Om man får tak i det, da – butikkene er jo stengt.

I skrivende stund sitter jeg med en blanding av fyllesyke og influensa, samtidig som jeg vurderer om jeg skal dra til de eneste oppegående menneskene i slekta, på julemiddag. Ribbe og juleøl i dag igjen.

Jeg holder motet oppe. I morgen begynner hverdagen igjen, og det er bare et par måneder til påske. Da skal jeg huske å hamstre på polet.


Haugesund dag 1

Første gang jeg hadde sex var i Haugesund. Første gang jeg drakk meg dritings var også i Haugesund. Første gang jeg noen sinne innså hva livet har å by på, var i Haugesund.

Så derfor tok jeg turen i år igjen – til Den Norske Filmfestivalen.

Det er ikke så mye som lenger kan forbause meg her. De halvnakne alkoholikerne som gledlig stikker bakdelen i været i pur begeistring for motsatte (og samme!) kjønn, imponerer meg ikke lenger. Ølprisene har blitt en vane, så vel som at det ikke er minibar(!) på hotellet.

Dagen startet ganske friskt. Jeg hadde forsøkt å legge meg tidlig dagen før, og var sikker på at to glass rødvin skulle gjøre susen. Det gjorde det ikke. Søvnproblemer har som ofte lettest for å falle inn når du skal opp tidlig.

Dette resulterte i at jeg nesten forsov meg. Vekkerklokka på iPhonen stod på veldig svak lyd, derfor hørte jeg den ikke, men fikk heldigvis en telefon kl 08.45.

Så var det til Gardermoen, og etter en kjapp tur i minibanken, ventet en splitter ny opplevelse på meg – det var kaffe, direkte importert fra USA.

Jeg er kanskje en av de menneskene i verden, som ikke har smakt kaffe fra Starbucks, men til min store forbauselse hadde Gardermoen installert seg med en flunkende ny kaffebar. Jeg gikk inn og bestilte en ekstrem homoerotisk drikk, nemlig Cafe Latte. Jeg tenkte at dette måtte være fantastisk, og få smaksløkene mine til å synge i kor. Men jeg ville spare det.

Jeg tok begeret med meg gjennom sikkerhetskontrollen. Jeg var usikker på om det var lov, siden jeg hadde kjøpt kaffen på andre siden av kontrollen. Men det gikk.

Etter først å ha blitt positivt overrasket over at jeg ikke måtte kle meg halvnaken og bli befølt av en sikkerhetsvakt, slik jeg pleier, kunne jeg finne sakene mine, deriblant kaffen, og sette meg på en benk, etter et kjapt besøk hos kiosken for å kjøpe dagens VG.

Etter å ha fått øyekontakt med min norske favorittregissør, Dag Johan Haugerud, som skulle på samme fly som meg, og blitt starstruck for andre gang i livet, åpnet jeg den velduftende drikken som noen mener er overvurdert. Jeg lot kaffen trekke litt, og kunne kjenne den deilige duften sitre inn i neseborene. Det var fantastisk. Jeg tok en slurk. Det smakte ikke all verden. Alt dette styret gjennom sikkerhetskontrollen med et kaffebeger, pluss de 44 kronene det faktisk kostet, til ingen annen smaksfantasi enn pulverkaffe vannet ut, med en touch vanilje. Jeg ble ekstremt skuffet, og gikk inn på kafeen ved siden av, for å kjøpe en ordinær svart kaffe. Den smakte bedre, og var til eksakt halve prisen. Jeg kan med dette konkludere med at Starbucks er ekstremt oppskrytt.

Så var det inn på flyet.

Flyturen gikk som den pleier, rett opp, og egentlig rett ned igjen etter å ha lest to kronikker i dagens VG, snust én porsjon 06, og drukket en smoothie.

Flyet landet. Været var litt så som så. Litt overskyet, litt mørk himmel, litt sol. Ikke noe å rope hurra for. Jeg var ute av flyplassen på et blunk og ville finne nærmeste bar. Men jeg visste jo innerst inne at den var 20 minutter unna. Minst.

Jeg forsøkte å vinke til den første taxien jeg så. Opptatt. Så jeg vinket til neste. Ledig. Jeg hoppet inn.

Etter et kvarters samtale med taxisjåføren, måtte jeg begynne å sende noen SMSer. Så mange mennesker å møte, så liten tid. I hvert fall bare fem dager.

Vi kom fram til hotellet, og her starter humoren.

Jeg kom til resepsjonen, og ble lite overrasket. Det så ut som et dritthotell.

  • Hei, jeg skal bare sjekke inn. Marius Sørvik.
  • Ja, hva var navnet ditt?

Her skjønte jeg at resepsjonisten tilhørte lav-IQ-delen av samfunnet vårt.

  • Marius Sørvik
  • Ja, skal vi se, nå har det seg sånn at du er litt for tidlig ute.

Jeg tittet på klokken, den var 12.25, hvordan kunne det være for tidlig?

  • Ok, men er rommet ledig?
  • Rommet ditt er ikke ledig, men vi har et dobbeltrom ledig, som du kan få til samme prisen.
  • Ja, takk!

Jeg forestilte meg en suite, slik brudepar for på bryllupsreiser, når de er feilbooket.

Jeg tok gladlig i mot kortet, og gikk inn i heisen. Det var i tredje etasje. Jeg gikk bortover gangen med et smil. Lite visste jeg om hva som skulle vente meg.

Jeg låste opp døra. Den knirket litt. Kanskje spøker det på dette gamle hotellet. Med en farmor som er selverklært synsk, valgte jeg å ikke tenke så mye på det. Hvem vet om jeg også har disse genene.

Jeg lo med en gang. Det var det verste drittrommet jeg noen sinne i hele mitt skapte liv, fra fødsel til nå hadde sett.

Jeg så rett på den lille dobbelsengen. Bad til høyre, et lite skrivebord til venstre. Jeg vil tippe hele rommet var på 12 kvadratmeter. Jeg brakk meg. Plutselig måtte jeg løpe på do og spy. Helt seriøst! Hvem skulle jeg ringe og gråte og fortelle om dette? Jo, jeg ringte min kjære mor, min veileder i livet.

  • Mamma, hva skal jeg gjøre!? Sa jeg med et lite hulk i stemmen.
  • Det er vel ikke så mye å gjøre, kan du ikke konfrontere resepsjonen med det?

Jo, det var en god idé.

Jeg bestemte meg for å gå på do, og gjøre det.

Så jeg tok heisen ned igjen.

  • Unnskyld, men hva slags hotell er dette, for nesten 2000 i døgnet?
  • Det er et kvalitetshotell.
  • Det er jo ikke minibar her en gang!
  • Du kan kjøpe drinker her i baren.
  • Ja, la meg få to flasker rødvin og fem ølflasker opp på rommet.

Så jeg fikk det. Knertet den ene, og måtte forte meg. Norsk Filmdistribusjon arrangerte en presentasjon av høstens filmer kl ett. Jeg løp ned til Rica Maritim, hvor jeg tenker å tilbrenge mine neste hotelldøgn fra i morgen av.

Det var et ganske variabelt utvalg filmer, noen jeg gleder meg til, andre ikke, uten å si for mye.

Etter denne visningen, møtte jeg flere venner og kolleger. Vi planlagte å møtes.

Så jeg dro tilbake til drittrommet. Åpnet en øl til, jobbet litt, tok en dusj og en lur. Klokken ble seks, og jeg gikk ned til den lokale sportsbaren for å få med meg Manchester City – Southampton med min gode venn Øystein og tok en øl. City vant, til glede for min venn.

Så dro jeg til hotellet igjen, og sitter i skrivende stund i hotellbaren uten en kjeft, bortsett fra en skrivende, hardtarbeidende journalist ved siden av meg. Jeg måtte ha et glass vin for å roe ned angsten over at jeg befinner meg i et rottereir. Snart skal jeg på en fest på Rica Maritim, og tenker å booke rom der for resten av oppholdet.

 

På gjensyn.


Uten dolly, uten stativ, uten bil, men med RED

For seks uker siden avsluttet vi en snau måned med innspilling av en lavbudsjett spillefilm. Det ble en fuktig avslutningsfest, og nå i kjølevannet av tidenes fyllesyke, har jeg fundert over hvordan det var mulig å spille inn 133 sider manuskript, på RED, uten produksjonsbil i hende, stativ, eller en jib som fungerer, på 23 dager.

Den første opptaksdagen gikk jeg rundt med løs mage og svettet. Et resultat av en hektisk uke med anskaffelse av utstyr døgnet rundt. Hetetoktene kom og dro, og skuespillerne satt rett opp og ned og ventet i tre timer før vi endelig hadde rigget opp lys. Her feilet vi første dagen, første timen, første minuttet; aldri be stab og skuespillere møte opp til samme tid. Hvorfor har jeg ikke lært det, etter tre spillefilmproduksjoner. Vel, de liker ikke å vente eller pugge tekst, men å småsnakke med regissøren, det liker de. Men regissøren var i rommet scenen skulle spilles inn, og snakket med foto og lyd om lys og akustikk. «Værsågod!». «Hva skal vi gjøre?». Dermed ble én time brukt til gjennomgang av scenen, og plutselig var det to timer igjen av arbeidsdagen.

Dagen etter var det duket for de første eksteriørscenene. Det pøseregnet. «Har vi regntrekk til kamera?» spurte fotografen. Nei, men vi satser på at RED tåler litt regn. Har skuespillerne med seg tørre klær? Nei. Har staben med seg tørre klær? Nei. Er det tatt ut kontanter til togbilletter? Nei. Er det planlagt i det hele tatt? Ja, vi har litt frossent brød i fryseren.

Å kalkulere overtid ble en vane. En stygg vane. Hva man faktisk kaller for en uvane, med et dagsbudsjett på 5000 kroner.

Da vi så forflyttet oss inn, merket jeg raskt at alt ble bedre. Kaffekoppene ble fyllt, stemningen steg som i et munkekloster med uventet strippebesøk.

Det neste bildet var nøye planlagt. Men vi trengte en jib. Hadde vi det? Ja.

Fotografen og en produksjonsassistent begynte å montere den, for så å oppdage at den viktigste delen manglet. Faktisk den delen man kaller for en «jib». Kan man i det hele tatt kalle det en «jib», da? Hva vet jeg. Utstyrsleverandøren kalte det en i hvert fall. Vi fikk aldri den kule kjøringen jeg hadde håpet på, men et statisk bilde, som vi egentlig kunne gjort på stativ. Men vent litt, vi hadde ikke stativ. Ok, vi kunne gjort den på en benk, en kommode, et skap… I stedet brukte vi tre kvarter på å montere en ubrukelig kran, som ikke hadde noen annen egenskap enn å henge seg i, etter en lang dag.

Galskap!

Etter tre dager merket jeg at nakken stivnet, forstoppelsen inntok kroppen, og jazzmusikk, som jeg egentlig aldri har hatt sansen for, virket betennelsesdempende, beroliggende og søvndyssende. Vi jobbet ofte 12 timer om dagen, for å komme i mål på den ellers så urealistiske produksjonsplanen. Når vi så kom hjem, var det én paracet og ett glass vin før hodet traff puta, og alt av forberedelser som manuslesing og planlegging falt i glemmeboka, kapittel 1.

Dette var ikke det verste.

Hver gang jeg setter i gang med et prosjekt, er det fordi jeg ikke får sove med mindre jeg setter i gang med det. Jeg føler meg som en katastrofe, mislykket, og rett og slett lengter tilbake til dette livet hvor jeg hver dag tar risikoen for tre hjerteinfarkt og hjerneslag samtidig. Jeg går ned ca ti kilo hver gang jeg er på et filmsett. Allikevel er det dette jeg hele tiden gjør. Lengter tilbake til.

I denne produksjonen bestemte jeg meg for å gjøre en veldig interessant vri – ikke caste hele filmen før vi gikk i opptak.

En intelligent latskap.

Gjerne dagen før, eller til og med samme dagen måtte jeg ringe rundt, i Woody Allen-stil, og få skuespillere til å stille opp.

– Hei, vil du komme og spille rollen som Eivind, i morgen, på morgenkvisten, med lunsj klokken tolv, med mat som ser like delikat ut som hestemøkk, bare at du får et lite lyspunkt når du finner ut at det ikke smaker sånn, men som papp!?

Helst ikke.

Ofte følte jeg små stikninger i venstrearmen. Ofte hadde jeg øresus.

Hva var egentlig det ALLER VERSTE som kunne skje? Jo, at vi ikke hadde location en time før vi skulle filme.

Jeg hadde planlagt den perfekte location. Problemet var bare at vi ikke hadde spurt om å filme der. Så jeg tok med meg fotografen opp til denne restauranten, for å se på lyset. Fortsatt visste vi ikke om vi fikk filme der.
– Kan vi filme her?
– Nei. Beklager.
Drittsekk. Skikkelig (s)cumbag. Jeg vet jeg ikke burde blitt sint på ham, for det var utelukkende min feil, men jeg klikket. Et resultat av øresus, hetetokter og lavt blodsukker.
Så vi satte oss på t-banen. Noe man egentlig aldri gjør når man har et helt filmteam på slep, som alle har hvert sitt utstyr å drasse på.
Gikk av på stasjon etter stasjon.
– Kan vi filme her?
– Nei.
Var det ikke det ene så var det det andre. Om vi ikke kunne filme der, så var vi ikke fornøyd med lyset eller scenografien. Til slutt, når vi hadde vært på en rundtur med samme form som en hastefyllik fra bar til bar i København, fant vi et hotell. Kjedelig, men det kunne funke. Vi ble vant med å ta kjedelige bilder, så hvorfor ikke. Bedre med en hvit, tom bakgrunn enn en jalla kebabkiosk. 

Takken man har for å filme alle scener i Groruddalen, og dermed bidra til at kulturtilbudet øker, er at alt er kjedelig. Bortsett fra skogen – den var fin.

Vi kom oss i hvert fall gjennom, og ble velfortjent fulle. Det er det viktigste. Så får vi se, da, om vi gidder å forberede oss på neste film. Eller bare gjøre det. Jeg tror jeg bare gjør det.

 


Intelligenssprik

JEG ELSKER folk som er ufrivillige dumme. Det er en egenskap man kan le av.

JEG HATER folk som gjør seg dumme, og det slår meg at denne trenden vil få konsekvenser for framtiden.

Det heter seg at hvis du ser for lenge på TV, så får du firkantete øyne. En hypotese som mest sannsynlig ikke er sann. Det heter seg også at hvis du imiterer en karakter lenge og mye nok, så BLIR DU karakteren.

Det er helt sikkert null problem å få kineser-øyne, hvis du bare lager det nok ganger. Du kan bli sånn.

Derimot er det flere mennesker som gjør seg dumme, og til slutt blir det. Jeg tror det er der problemet ligger i forhold til utviklingen av det norske samfunnet, og at det dessverre stopper opp som en arrested development.

Vi er IKKE bortkjemte med for mye å gjøre. Vi sitter på ræva og suger til oss latskap. Til slutt blir vi late. Søndager er et klassisk eksempel på at mandagen ikke kommer helt i gang – som igjen gjør at tirsdagen blir slitsom og så videre.

En blanding av kognitiv tankegang og en rekke uheldige rutiner.

Vi elsker dumme karakterer i film, og ofte er det disse som redder dagen – SAVE THE CAT. Disse vi sympatiserer mest med. I grunn gjør vi det.

Jeg tipper halvparten av Norges befolkning kun leser overskriftene på viktige nyhetsartikler, og går hele dagen og kvier seg – basert på den lille informasjonen en stor, fet skrift kan gi.

Her feiler vi.

Når jeg nevner dette for folk, er det lite respons å få. Alle mener såklart at de er de smarteste, og at – imponerende nok – Norge scorer ganske høyt på IQ.

Joda, Norge scorer kanskje høyt. Men jeg tenker på utviklingen. Den har sunket drastisk siden 80-tallet da folk her til lands fikk geniale ideer, og satte dem ut i verden.

Folk TROR og SYNSER ekstremt mye. Arbeiderpartiet bygget landet, bla bla bla. Vi tror ting så mye, at vi til slutt ender opp med å tenke på dette som en fasit eller fastsatt konklusjon. Kommer noen og sier at, alle partier på stortinget i dag var med å bygge Norge etter krigen, så tror vi ikke på det. Bare et eksempel.

INTELLIGENSSPRIKEN gjør at når vi fører vanlige samtaler om dagligdagse ting, så blir det som å snakke til mose under en stein. Responsen er lite dårlig, og du ender samtalen uten noe å tenke på, eller erfare og lære.

INGEN kan nemlig alt. Alle trenger å lære nye ting hver dag, for å kunne fungere, men basert på at vi bruker mesteparten av tiden vår hjemme til ingenting, gjør at vi sliter og feiler.

Det er ingen utopisk livsstil, dét.

Når jeg sier ingenting, mener jeg selvfølgelig tiden vi bruker på internett og sosiale medier for å kun snappe til oss informasjon om at hunden til naboen til en bekjent av kusina di har vært hos veterinæren.

Gull. Vi elsker det.

Problemet er bare at vi BLIR bikkja til naboen til en bekjent av kusina. Like stor IQ.

Vi skjønner ikke metaforer lenger, vi vet ikke hva vi skal svare. For det meste er alt politisk ukorrekt, fordi vi TROR det er det.

Et godt eksempel er at mange sammenligner ABB og Hitler. Begge grusomme handlinger – helt korrekt. Samme verdensomspennende publisitet – feil.

Manifestet til Breivik er ikke nærheten av Mein Kampf som forøvrig står støtt som en påle i Tysklands historie. Breiviks manifest vil sannsynligvis aldri nå noen form for distribusjon eller offentlig, kollektiv lesning.

Og så religion. Finnes det en Gud? Er vi irriterte på Gud? Hvem er Gud?

For ungdommer flest i dag, så er den gentile Gud forskjellig fra Allah, og det er dette de svarer på eksamen, umotivert og uforklarende.

Med fare for å motsi meg selv – religion blir vasket ut på grunn av for lite kunnskap. Den er der, men ingen kan noen ting. Det fører til at den nye generasjonen og sikkert min sønn velger en darwinistisk levemåte. Katolikken i meg liker det ikke, selv om jeg ikke finnes troende.

Om det ikke finnes noen Gud, så finnes det heller ingen vitenskapelig bevis på hvem som skapte verden. Intelligenssprik, igjen. Som å snakke til mose som ikke kan forklare og uttype hva som egentlig blir sagt.

Norge er det landet i verden som forurenser mest. Mye på grunn av Oljeeventyret, som vi er så stolte av.

Bare så det er sagt, Norge leverer 1% av all olje i verden. Punktum… Tatt pr innbygger i betraktning, vel og merke.

I mine ører er ikke det suksess. Velferdsstaten vil kanskje vare i 40-45 år til. Så er det slutt. Når Finansministeren uttaler seg (i undertekst) sier han at vi kan bare fortsette å leve som griser, så lenge andre land i verden skjerper seg med forurensning. Smart type.

Ikke bare vil velferdsstaten gå under, men nordmenn (og alle andre, forsåvidt) blir dummere og dummere for hver dag som går.

Internett med sosiale medier og forum tar knekken på oss, rent intellektuelt. Vi synser over allting, men har vel egentlig ikke noen soleklar mening.

Vi vet ikke hva politikerne holder på med, når alt kommer til alt. Vi vet ikke hvem vi skal stemme på for at barn og barnebarn skal få en bedre verden. Ensidig, og uten noe å gjøre for å få det bedre. «Det er jo allerede så veldig fint å bo i Norge».

Jeg frykter det. Veldig langsomt, men allikevel. Vi gjør nådestøt på nådestøt og simple forsøk på å være en storby. Sorry, men vi er ikke det.

Folk som har vært i New York eller Paris, vet at Kaffebrenneriet ikke har god kaffe, og at det er altfor dyrt. De vet at et bakeri ikke skal hete Samson og selge kaker over disk som har ligget og tørket i flere timer. De vet at en chiabatta ikke lages sånn som vi lager det her til lands. De vet at en tacokveld med Nytt på nytt foran seg en lørdagskveld, ikke er god taco. Ikke god TV heller.

De vet også at olje ikke er eventyret, men solceller. For det første er det sol hele tiden, uansett, og det er det ikke med olje. For det andre så er det et jævlig godt og billig instrument å bruke. Når sola slokner, så slokner vi også. Enkel matematikk…


Hollywood her, liksom…

Et godt spillefilmmanus er jo et håndtverk som skal sitte støpt som en påle en stund før innspilling. Gjerne skal den ha gått atten runder med notater fra dramaturger, konsulenter, produsenter og leseprøver med skuespillere, før du sitter der med en 90 siders, ferdig revidert blekke innbundet i plast.

Det SER jo bra ut. Absolutt. Men hva skjer når disse hjelpemidlene er der, og du stoler såpass på dine skuespillere, at du heller ikke tar deg bryet med å skrive ut dialogen?

KLOKKA var 6 på morgenen, og vekkerklokka ringte. Jeg har en vane å våkne 05.59, for så å titte på klokka ett minutt før den skal ringe. Denne morgenen var spesiell, og jeg skulle på første innspilling av min nye thriller «Etter midnatt» (jada, jeg vet at tittelen ikke sitter). På telefonen lå det en sms fra en av de unge skuespillerne – Du vet jo at jeg ikke leser manus, så jeg trenger en utskrift på settet. BTW, jeg var på fylla i natt og kom hjem for en time siden. Kan jeg komme kl 11 i stedet???

Hva svarer man til sånt? For det første, så har jeg sagt til fyren flere ganger at det ikke er meg han skal spørre om sånne ting, men aktøransvarlig, så hun kan ta det videre til produksjonsleder, innspillingsleder og linje-produsenten, så det til slutt kan komme fram til meg, at vi plutselig ligger to timer bak skjema. Men her hadde det skjedd en eller annen intelligens-sprik et eller annet sted, og jeg satt altså med smsen. Jeg svarte den er grei.
Hvorfor jeg gjorde det er et spørsmål jeg nå tre uker senere spør meg. Jeg har foreløpig kommet fram til at jeg er en sympatisk tulling, som gjør alt skuespillere ber meg om, utelukkende for å skape en god stemning for meg selv på sett.

Denne filmen er viktig for meg. Mest av alt fordi jeg ser på det som en siste sjanse for å rette opp kaoset etter fiaskofilmen «Utpressing for nybegynnere». Jeg følte at jeg hadde det i meg, og skulle vise filmbransjen hvordan man gjør det. Det er ikke bare lett når slike skuespillere dukker opp uforberedt og i bakrus.

FORDELEN med å ha sånne skuespillere, er at du kan si hva du vil til fyren og legge til regi du sannsynlig ikke ville gjort. Han SKYLDER deg å ha hodet ned i doskåla lenger enn normalt under en takning. Han SKYLDER deg å lese teksten på 20 min og kunne den bedre enn alle andre. En av evnene til denne skuespilleren dog, men jeg fortjener at den blir forsterket her.

ULEMPEN er at de sakte, men sikkert føler at de eier deg og kan tute frem hvordan de vil. Til slutt vil de føle at det er greit å dra på grisefylla kvelden før innspilling, og gi fullstendig faen i teksten som manusforfatteren faktisk har brukt nærmere ett år på å lage.

HER gjelder det å finne et eller annet slags kompromiss, som utelukkende baserer seg på tillitt og god kommunikasjon. Økonomisk sett skal det være til det beste for begge parter at vi samarbeider på forhånd og legger regler innad i produksjonen for å bedre kvaliten og jobbe med det kunstneriske. De TO timene han var i senga etter fylla, skulle jeg mer enn gjerne hatt for å legge regien for dagen på forhånd. Det er slik jeg VIL det skal være, og drømmer om hele tiden, men det ender alltid opp med store ord. INNSPILLINGSPLANEN skal ikke bare muligens holde hardt, den skal være der fra dag 1. Det skal være en kontinuitet i rutinene som skal forsikre oss om at vi lager noe bra, og at ingenting kan gå galt. I hvert fall ikke på settet.

PÅ MANGE MÅTER føler jeg meg som en psykolog, og vet alt om skuespillernes privatliv den første dagen. Her vinner jeg, i den grad at jeg kan forsvare karakteren mot skuespilleren.

Jeg kan be dem samarbeide, og finne fram kvaliteter og livserfaringer de har felles. På den måten kan jeg gå dypere inn i universet, og bruke det gamle regitrikset om å lage en stor parodi på seg selv, nesten hele tiden. Problemet er derimot når denne psykologrollen gjør at du vet ting du helst ikke vil vite. Da kan jeg fort tråkke feil i gresset og si noe totalt upedagogisk som ødelegger forholdet, som egentlig står der som ganske bra i utgangspunktet.

Vi er jo outsidere hele gjengen, og er derfor ganske gode venner ellers.

MANUS er ikke bare MANUS i det siste. Jeg tenker jo såklart på Feelgood-serien «Helt perfekt» hvor de har fått til en ganske grei serie uten skrevet dialog. Jeg var på seminar på Hotel Cæsar tidligere denne uken, og DER var ikke dialogen det store. Dialogforfattere var ikke på langt nær det samme som storyline-forfatterne – de var de ordentlige sjefene.

Ikke for å trekke noen paralleller mellom Cæsar og spillefilm (overhodet!), men i kjølevannet av denne nyttige lærdommen, tenkte jeg som så at å skrive en thriller totalt blottet for dialog var fullt mulig. Så jeg gjorde det. Det jeg derimot ikke skjønte, var at det ikke funket. Skuespillerne skjønte ikke hva det var de egentlig pratet om, og hva de skulle si. Det ble tomprathelvete, og takninger som ofte varte i 10 min gangen. I tillegg baserer en spillefilminnspilling seg oftest på énkamera-produksjon. Ergo måtte jeg og scripten passe på at de improviserte replikkene ble skrevet ned og logget, for at skuespillerne skulle si nøyaktig det samme på neste bildeinnstilling.

En veldig merkelig ting å gjøre, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjorde det. Hvordan løste vi det? Vi innførte en 30 Rock-stemning, og lagde et kontor i øverste etasje av location – ala Studio 60. Skribentkontoret. Her løp jeg opp og ned og skrev dialog, som skuespillerne fikk én dag på å lære seg. Leseprøve neste dag kl 07.00, og så var vi i gang.

Jeg har egentlig aldri hørt at noe sånt går an i den virkelige verden. Hvem gjør sånt? Det er jo ikke smart.

Skal du dessuten skylde på at skuespillerne roter med teksten, så blir du raskt satt på spissen. Det blir krangling, og du kan bare skylde på deg selv. Du som trodde du var så smart med en iq på 160. Kanskje er det en eller annen slags kognitiv måte å tenke på. Alt må jo på et eller annet tidspunkt ordne seg, så du sitter igjen med et produkt du er relativt stolt av.

Det er et merkelig liv og jeg venter på det første hjerteinfarktet.

Forresten, så går klippingen veldig bra.


Driver norske kjendiser psykosomatisk ønsketenkning om framtiden?

Verden i dag er full av ulike personligheter jeg og de fleste ikke klarer å omgås med. Personligheter med en gjennomsnittsiq nær skostrørrelsen sin.

Alt fra 13-åringer som blir skuffet når de finner ut at de ikke er gravide allikevel, til pedofile voldtektsmenn som melder seg til frivillig tjeneste i Nattravnene for å finne de beste åstedene.

Jenter som hysterisk spiser én drue om dagen fordi de er livredde for å legge på seg. Sannheten er jo egentlig at hvis du spiser ensidig kan du spise hva du vil, i prinsippet mat fra McDonald’s hver dag. Så lenge det er det eneste du spiser. Kroppen vil avse fettet. Men unge jenter hopper jo glatt på overskriftene og diettforslagene i avisene.

Det fins utallige blærete kødder som ikke kan leve uten internett og scorer høyest på tøffhets-skalaen foran tastaturet. Uten sosiale medier som Facebook og Twitter ville verden vært nær dommedag og den store katastrofen inntruffet. Dette er folk som uansett alder, på et eller annet sted i livet har stoppet opp. Såkalt arrested development. Tykke og endimensjonale karakterer, hvis kampen for å overleve har sunket 0,5 % siden 80-tallet.

Plastisk kirurgi – ingen som er så stygge som når de kommer ut av operasjonssalen, enn da de går inn. Folk som melder seg på reality-programmer på TV, for da er lykken liksom gjort og en lang og fartsfull radiokarriere i p4 venter.

Kjendiser som har valgt å leve sine liv i offentlighet og klager over at de ikke får gå i fred etterpå. Foreldre som sender barna sine ut i det sanne helvete ved å melde dem på Idol og X-factor, fordi de synger så jævlig bra på et eller annet Playstation-spill. Alle vet at etter en suksess på reality-TV, går det bare én vei, og det er rett vest. Bortsett fra ved noen få unntak på førsteklasse.
De tjener feite summer med penger i en kort periode, og i tillegg til adelsstempelet blir film- og idrettsstjerner sponset av både det lokale og nasjonale næringslivet med så mye midler at økonomien lett blir uhåndterlig. Premien må jo raskt brukes opp, ellers mister de neste års pengestrøm. Logoer fra Prior og Fjordland på dresser, ryggsekker, busser og biler til for eksempel fotballspillere, er nødvendige tiltak for at sporten skal ha en mulighet til å utvikle seg til himmelske høyder. At det er en økonomisk gevinst i et offentlig liv, skal lokke tenåringsgutter til å satse på fotballen, og ofre både anklene og knærne. Hadde derimot en norsk næringslivsleder tjent 20 millioner i året på å sitte på en benk og glane tomt ut i lufta, så hadde den fjerde statsmakt med FrP i ryggen innført dødsstraff og hengt stakkaren på Karl Johans gate i beste sendetid. Årslønna til Ronaldo er for eksempel 20 ganger så høy som den norske statsministeren sin! Et astronomisk høyt og umenneskelig beløp som ingen setter spørsmålstegn ved. Han kan altså legge fotballskoene på hylla og leve med piker, hvitvin og sang på rentene fra banken.

I Norge kan du bare ta en titt på parkeringsplassen utenfor Storyline Studios på Jar, og finne rådyre, eksklusive sportsbiler som lett bryter de norske fartsgrensene på under fem sekunder.
Jeg blir litt fysisk dårlig og tenker samtidig på maten du får på flyreiser med Norwegian, som ser like delikat ut som en bulgarsk uteligger med pappkrus i Sofienbergsparken. Men du får et lite lyspunkt når du finner ut at det ikke smaker som en bulgarsk uteligger, men papir. 
Det norske samfunnet runker seg fram til en enorm utløsning av selvopptatthet, blandet med ekstremt mannsjåvinistiske gener. Og hvem skal lide for det? Jo, de stakkars tenåringene som gjorde suksess med Putti Plutti Pott en gang for lenge siden. De utvikler ikke denne stormannsgalskapen på egenhånd.
De lærer av å sette seg fast i et eldre og »klokere» miljø, som mener at Janteloven er gammel, gått ut på dato, og ikke gjelder lenger.


Skal vi ha sex? Ja, jeg skal bare legge på en voice-over først.

Vil man knulle, så knuller man. Det er langt fra nødvendig å ha 3 scener med vorspiel.

 

Dette er de flinke til i Hollywood. Hvor dramaturigen i film sitter støpt hos folk, og de slipper å tenke. Mye fordi det spys ut hundrevis av filmer, ofte blockbustere – som folk ser. I USA er man vant til å se film, og det er en del av hverdagen. Det blir som å spise og drikke. På mange måter kan man vel si at det er en del av kostholdet til amerikanerne.

 

Dette filmåret i Norge var jo på mange måter hysterisk og helt overveldende. Vi fikk helt sjokk når det skulle komme 40 FILMER i løpet av året. Norsk film var plutselig bedre og mer publikumsvennlig. Hvorfor? Fordi halvparten av disse filmene (kanskje mer) var privatfinansiert og ute av det offentlige støttesystemet. Og hvilke filmer blir sett? Jo, disse. Filmskaperne som ga faen i alt som het regler og standard-stiltyper., de som turte å satse – de vant.

 

Folk vil se spesielle filmer. Derfor leter man hele tiden etter de spesielle historiene. En liten gutt som har en trepinne som sin beste venn – det kan kalles spesielt. Det ligger en skjult psykiatrisk diagnose om en vandrende, generert angstlidelse med frykt for det kognitive – en egentlig høyst uvanlig gutt, som sikkert er det største mobbeofferet av dem alle.

Barn blir skremt av Kaptein Sabeltann, men han er allikevel helten. Gjør du ikke som han sier, så er det planken med en eneste gang. En psykopat som helt – det er spesielt? Og kanskje den største norske suksessen.

 

I skuffen på Norsk filminstitutt, så ligger det sannsynligvis en haug med manusskripter, med spesielle historier. Men dessverre, manusforfatteren har ikke en god nok CV, eller har gått på Den Norske Filmskolen. Han blir ikke prioritert selv på synopsis-siden.

 

I den haugen ligger det kanskje en film om en mann som kaster dverger, men i haugen ved siden av (de som fikk støtte), der ligger det en film om en kåt tenåringsjente som vi har sett tusen ganger før. De tør ikke å satse. Heldgvis fins det noen som gjør det uansett. En smal film er ofte en smal film – med tyngde.

 

Når det er sagt er den evige jakten på å etterligne Hollywood kvalmende. Æsj.


Le Havre

I disse 3D, 4D og til og med 5-D (kanskje 6-D og 7-D også, sistnevnte er hvertfall et kamera)-tider, glemmer vi måten vi ble underholdt av film på i 60-, 70,- og 80-årene.

Jeg var på en førvisning av den finsk/franske filmen «Le Havre» av Aki Kaurismäki. En fantastisk, rørende og morsom film med en enkel historie og ramme. Jeg pleier alltid å ta av jakka før filmen begynner på kino, men her glemte jeg det. Rett og slett fordi jeg (og alle andre nerder i salen) ble dratt inn i Kaurismäkis univers, fra første bilde.

Som sagt er denne filmen enkel, både historiemessig og visuelt. På mange måter føles den tidløs, fordi regissøren (som i sine tidligere filmer) velger en slags retro-stil lagt til et moderne samfunn. Du skal se veldig nøye etter detaljer for å se noen moderne rekvisitter og kostymer, selv om handlingen og situasjonene er så i tiden som den/de kan få blitt. Den oser av humor, kjærlighet, varme, spenning og tristhet/godhet som kan få en hver norsk dramaturg til å tenke annerledes. Ikke minst er den ikke dialogdrevet. Som alle norske filmer er. Og hver replikk er ikke klein og unaturlig, som i norsk film. «Le Havre» gjør mye ut av en mann i 60-årene som av mange oppfattes som en boms uten inntekt og penger i lomma. Men som allikevel lever et godt liv sammen med sin kone. Vi skjønner fra filmens andre scene, at dette er en mann som også sliter med alkoholproblemer, selv om det aldri blir sagt. Det er når fotografen går ultranært på karakterene, at filmen driver seg framover. Når karakterene er alene i et rom, og i sin egen verden. Vi får en så virkelighetsfølelse og entrer inn i realismen, at vi føler oss snytt av NFI. Jeg har aldri sett en slik film i Norge, og får sannsynligvis aldri se det heller, hvis film (som det massemediumet det er) i Norge, skal fortsette å få subsidier etter markedsvurdering, og hvor mange som muligens ser den på kino. Men det er klart, god film er for spesielt interesserte, «Knerten» er for barna, og «Fritt Vilt 1,2,3» er for mannen i gata (som for alt vi veit kan være dum som et brød).

All takk til distributøren Arthaus, som lar oss få noen drops med noe annet enn bringebærsmak.

 


Da Norge ble større

Norge ble uten forvarsel en del av verden. En del av Europa og et land hvor man ikke lenger føler seg like trygg…

Plutselig har «vær forsiktig» blitt en fast setning i slutten av en hver SMS. Vi er bekymret for hverandre, og reddere for å miste. Aldri før har kjærligheten blomstret mer enn nå. Det være seg alle. Kjærligheten til landet er større, og plutselig har alle et norsk flagg i profilbildet sitt på Facebook.

Vi prøver å forstå, tie ihjel, snakke om og lese saken på en og samme gang. Alle nordmenn har ett spørsmål; «hvorfor?».
Det var ubeskrivelig trist å høre om Utøya, men enda verre var det etterhvert som dødslista ble større og bekjentskaper plutselig var et offer for grusomheten. Hva sier man til familien? Burde man si noe eller trøste, eller bare la være? Hva sier man til barna som spør og gråter, selv om de ikke riktig skjønner?

Det er klart at denne mannen er psykotisk. Det er det eneste vi vet. Med en sprø ideologi han har kommet på selv. Å gjøre landet sitt så vondt var noe han ville for seg selv.
Å gjøre det han gjorde – drepe nesten 100 uskyldige ungdommer – krever at du uansett person, blokkerer mange følelser i hodet. Slik vet vi at han er psycho. Og da sier vi til barna at han er syk.

Denne uka har det vært både fint og trist å gå i Oslo sentrum. Blomster overalt og ikke minst, stillhet. For meg ser det ut som folk går rundt i en slags frykt. Som om alle er parat om en ny situasjon skulle oppstå. Alle er klare til å bli evakuert. Det er utrolig trist.

Å jobbe de første dagene var helt meningsløst – særlig når man er avhengig av å være kreativ hver dag. Ord ble fattige, og man visste ikke hva man skulle snakke om.
Jens Stoltenberg har håndtert dette på en helt fantastisk måte, og støttet alle. Senest på en AUF-samling jeg var på for noen timer siden var han for å vise sin støtte til de pårørende. Klemte, trøstet og snakket med folk. Ingenting er viktigere akkurat nå.
Alle politiske debatter og diskusjoner med politisk tema er lagt på is. Det beviser at vi lever i et vidunderlig demokrati og bryr oss om hverandre, støtter hverandre og vil hverandre alt godt i denne tiden.

Alt er surrealistisk for tiden, og det nytter ikke å skjule det. Man kan drukne seg i arbeid og tenke på andre ting, men til slutt vil det slå tilbake hardt og man vil få seg en på trynet. Vi kommer oss videre, men Norge vil ikke bli det samme. Kanskje er det bra og vi får en større sikkerhet, men mest sannsynlig vil aldri nordmenn kunne føle seg like trygge som før. Det som er sikkert er at vi begynner å tenke før vi snakker – hvis man skal tro at det har kommet noe positivt ut av dette.